Mittwoch, 20. September 2017

Sannheten om NSU? Wolfgang Schorlaus krim "Die schützende Hand"


En utbrent bobil i Eisenach
4. november 2011 brenner en bobil i den tyske byen Eisenach. Inne i den utbrente bilen finner man to døde kropper: Uwe Mundlos og Uwe Böhnhardt, som – sammen med Beate Zschäpe – skal ha utført en serie rasistiske drap i Tyskland mellom 2000 og 2006, i tillegg til flere andre forbrytelser. Dødsfallene i Eisenach markerer slutten på aktivitetene til den høyreradikale undergrunnsbevegelsen NSU (Nationalsozialistischer Untergrund). Rettssaken, som begynte i 2013, pågår fortsatt i München. Versjonen som kommer fram i media er at de to unge og tungt bevæpnede mennene, som var på flukt etter flere bankoverfall, fikk panikk da politiet nærmet seg og bestemte seg for å ta sitt eget liv. Mundlos skjøt først Böhnhardt, tente på bobilen og skjøt så seg selv. I ettertid har det ved gjentatte anledninger blitt rettet kritikk mot denne versjonen. Filmen Mitten in Deutschland: NSU (2016), tre deler samt en omfattende dokumentar, er ett av mange forsøk på å rulle opp saken. 

Den åttende kriminalromanen om Georg Dengler
Kriminalforfatteren Wolfgang Schorlau dukker med Die schützende Hand (2015), sin åttende bok om privatetterforskeren Georg Dengler i Stuttgart, ned i den omfattende og kompliserte NSU-historien. Dengler får en dag tilsendt en mobiltelefon og en tykk bunke kontanter. Fordi han er i akutt pengenød, tar han mot pengene – og dermed også saken: Den anonyme oppdragsgiveren vil at han skal finne ut hvem som skjøt Uwe Mundlos og Uwe Böhnhardt. Med Denglers første svar – de to begikk selvmord på flukt fra politiet – er oppdragsgiveren ikke fornøyd. Etter hvert som etterforskeren begynner å trenge inn i historien, ikke minst gjennom å finlese gamle rapporter og studere bildene fra åstedet, begynner han å tvile på at den versjonen som helt siden 2011 har versert i media er riktig. Og Schorlau tar med leseren inn i det omfattende, spennende og skremmende kapitlet tysk samtidshistorie, et kapittel som fortsatt ikke er avsluttet. 


Fakta + fiksjon = sant?
Wolfgang Schorlau er, etter min mening, en av Tysklands mest interessante kriminalforfattere. Privatetterforskeren Georg Dengler kan sjelden vise til en spektakulær oppklaring. Heller enn å sette fast en enkelt gjerningsmann avdekker Dengler samfunnsmessige og politiske misforhold, og den fliken av sannheten som avsløres, er mer enn skremmende. Sakene til Dengler bygger alltid på omfattende research, og i Die schützende Hand kombinerer forfatteren dokumentasjon (sågar med fotnoter og kildehenvisninger) med fiktiv rekonstruksjon. Schorlau påstår ikke at hans versjon – eller Denglers etterforskning – nødvendigvis er den eneste rette, men han sår gjennom sitt arbeid betydelig tvil ved den offisielle versjonen og setter et svært kritisk søkelys på blant annet politiets arbeid.

Schorlaus åttende kriminalroman om privatetterforskeren Georg Dengler er et must for alle Schorlau-fans. Og det er en bok som er uhyre spennende for alle som er interessert i å trenge lenger inn i historien bak NSU og deres ugjerninger samt hemmelige maktspill i vår egen samtid. 

Les mer om Wolfgang Schorlau på Tyskbokhylle. Besøk gjerne også forfatterens hjemmeside.



Fra filmen "Mitten in Deutschland: NSU"
 
Vil man vite mer om NSU, anbefales den fyldige oversikten på nettstedet til Spiegel og filmen Mitten in Deutschland: NSU.

Wolfgang Schorlau: Die schützende Hand (Kiepenheuer & Witsch 2015)

Sonntag, 10. September 2017

En morder er løs i Salzburg. Ursula Poznanskis "Schatten"


Godt nytt for alle som følger Ursula Poznanskis krimserie fra Salzburg med politietterforskerne Beatrice Kaspary og Florin Wenninger som hovedpersoner. Nå er fjerde bind i serien ute: Schatten.

En tidlig morgen blir Beatrice og Florin kalt ut til et stygt åsted i en boligblokk i Salzburg. En mann har blitt funnet død i sin egen leilighet, alt tyder på at han ble torturert lenge før han til slutt ble drept. I den sjuskete leiligheten finner politiet minimalt med spor; drapsmannen har ikke bare vært kaldblodig, som har tatt sjansen på å oppholde seg i flere timer i leiligheten sammen med offeret, men også svært flink til å skjule sine spor. Mannen, en tidligere kjenning av politiet, er dårlig likt av både naboer og tidligere bekjente. Det forstår Beatrice godt, fordi hun en gang som ung politikvinne kom i berøring med mannen og fortsatt husker ham med vemmelse. 

  
Kort tid etterpå finner en kvinne som går tur med hunden sin et lik i en bekk. Allerede en kort undersøkelse viser at den døde ikke har druknet ved et uhell, kroppen bærer preg av vold før noen trykket ansiktet ned i vannet med stor kraft. I nærheten av den døde kvinnen ligger en gjenstand fra det første åstedet. Men sammenhengen mellom de to dødsfallene synes – utover den ene gjenstanden  –  ubegripelig. Ingen ting tyder på at den døde kvinnen, en tidligere jordmor, skulle ha kjent det første offeret. Men likevel fins det en sammenheng: Beatrice Kaspary. Politietterforskeren har kjent begge to, både den voldelige mannen og den eldre jordmoren. Og når Beatrice i tillegg oppdager en uforklarlig detalj i leiligheten til den døde mannen, nemlig en gammel avis som omtaler det verste som har skjedd i hennes liv – det bestialske drapet på studievenninnen Evelyn –, forstår hun at dette blir en svært personlig sak.   

Les mer om Ursula Poznanski krimserie fra Salzburg på Tyskbokhylle: om Fünf, Blinde Vögel og Stimmen.

Ursula Poznanski: Schatten (Rowohlt 2017)

Freitag, 1. September 2017

Månedens forfatter: Robert Seethaler


Den østerrikske skuespilleren og forfatteren Robert Seethaler (født i Wien i 1966) ble internasjonalt kjent da han skrev romanen Der Trafikant i 2012. Handlingen er lagt til Wien i 1937/1938. Nasjonalsosialismen har fått fotfeste, og de jødene som har mulighet til det, forlater landet. I Berggasse nr. 9 bor imidlertid fortsatt Sigmund Freud. Så å si daglig er han innom den lille Trafik'en (tobakkshandelen) på toppen av Berggasse, i Währingerstraße. Der blir han kjent med den unge gutten Franz som jobber der. Mellom den unge Franz og den gamle Freud oppstår et forsiktig vennskap, som åpner Franz' øyne for den politiske utviklingen.




  Les mer om forfatteren i Store norske leksikon.

Sonntag, 20. August 2017

Liv, død og kjærlighet: Den tyske fjernsynsserien "Charité"


Vi skriver året 1888. Foran porten til Berlins allerede den gang kjente sykehus Charité bryter en ung kvinne sammen med store smerter og ber om hjelp. Vakten avviser henne, men en lege som mistenker akutt blindtarmbetennelse, tar henne med til sin kollega, som opererer henne foran medisinstudentene. Ida Lenze, som den unge kvinnen heter, kan ikke betale for operasjonen, og må derfor jobbe som ubetalt pleier på Charité for på den måten å innfri sin gjeld. Det viser seg raskt at Ida ikke bare er en dyktig sykepleier, men at hun også har interesse og talent for medisin. Og drømmen om å en gang kunne bli lege er til stede. Det er bare to problem: Det eneste stedet kvinner får lov til å studere medisin, er i Zürich. Det andre problemet er at hun er lutfattig.


Rundt unge Ida utfolder seg sykehusmiljøet seg: Unge mannlige studenter som er vel så mye interessert i politikk som medisin og som gløder av patriotisme, de kvinnelige sykepleierne som ledes av diakonissen Schwester Martha, som mener at bønn og Gudstro er den beste medisin, og naturligvis hele legekorpset: Robert Koch, som senere utviklet tuberkulin og som fikk Nobelprisen i medisin i 1905, Emil Behring som tok opp kampen mot difteri og tetanus, Paul Ehrlich som fikk Nobelprisen i medisin i 1905 og som var den første som fant et middel mot syfilis. 

Fiktive Ida Lenze blant Charités berømte leger. Bilde: ARDs temaside
  
Charité gir et innblikk i livet på det store sykehuset: sykdommer, fattigdom, mangel på likestilling, politiske konflikter, medisinens rivende utvikling – og i tillegg både vennskap og svik, kjærlighet og avskjed. Jovisst er det lett å finne klisjeer i serien, men det er inderlig lett å la seg rive med av den spennende historien og leve seg inn i et stykke Berlin anno 1888.

Charité består av 6 episoder à 45 minutter, ytterligere episoder er under planlegging.

ARD har lagd en omfattende temaside til serien, som fins på DVD og Blu-ray.

Charité (D 2017)

Donnerstag, 10. August 2017

Et lykketreff av en bok: Tamara Bachs ungdomsroman "Vierzehn"


En forfatter som tar leserne sine på alvor
Tamara Bach (født i 1976) fikk den prestisjetunge Deutscher Jugendliteraturpreis allerede for debutromanen Marsmädchen (boka kom ut i 2003, prisen ble tildelt i 2004), regnes som en av Tysklands beste ungdomsbokforfattere. Bach jobber også med fjernsyn og teater for unge mennesker. Forlaget definerer hennes primær målgruppe mellom 12 og 16 år, men fordi Bach er en forfatter som tar leserne sine svært på alvor og ikke på noen måte serverer enkle løsninger, fungerer tekstene også godt for eldre lesere. Uvanlige fortellergrep, uten å bruke et komplisert språk, gjør at bøkene hennes fengsler et aldersmessig bredt publikum.

Torsdag 24. august arrangerer Høgskolen i Østfold, i samarbeid med Goethe Institut Norge, et forfattermøte med Tamara Bach. Arrangementet finner sted i høgskolens bibliotek (B.R.A.-veien 4, 1757 Halden) kl. 18.30. Gratis adgang. Alle er velkomne!

"Vorgestern bist du geküsst worden"
Ungdomsboka Vierzehn beskriver en dag i livet til fjortenårige Beh, fra hun våkner om morgenen til hun legger seg om kvelden. Det er ikke hvilken som helst dag, men den første dagen i det nye skoleåret. Og fordi Beh har vært lenge syk, er det å komme tilbake til skolen og til klassekameratene annerledes enn det pleier å være etter en ferie. Hun har blant annet gått glipp av en klassetur til Polen og merker avstanden til de gamle venninnene. Samtidig bærer Beh på en hemmelighet: I forgårs fikk hun sitt første kyss. Og i dag ligger det et postkort og venter på henne, med en setning som leserne aldri får vite, men som følger Beh som en varm glede gjennom hele dagen.

  
Skole, tur med hunden og en vaniljeis på veien hjem
Skole, gå tur med naboens hund, en tur på friluftsbadet og en vaniljeis på veien hjem. Slik oppsummerer Beh dagen for moren sin om kvelden. Og det er sant. Samtidig har det skjedd så mye, mye mer denne mandagen. For på denne ganske vanlige dagen i en fjortenårings liv har det likevel skjedd noe helt spesielt: Hun oppsøker, mens hun er ute og går tur med hunden, uten forvarsel faren, som nylig har flyttet hjemmefra og inn i en ny leilighet, og får vite at han er i ferd med å stifte ny familie. Samtidig møter hun på veien hjem Anton, gutten som har sendt henne et postkort en hemmelig setning og som har kysset henne enda en gang, denne gangen med smaken av vaniljeis. Den vanlige dagen er altså likevel ikke så vanlig, men ble dagen hvor Beh må ta avskjed med et stykke av barndommen og samtidig tar et av de første skrittene inn i voksenverdenen.

Enkelt språk, men spennende fortellergrep
I motsetning til mange barne- og ungdomsbøker har Vierzehn ingen jeg-forteller, men er fortalt i du-form. Gjennom det uvanlige fortellergrepet skapes en helt spesiell nærhet til hovedpersonen, samtidig som forfatteren antyder en observerende holdning hos henne. Beh studerer ikke bare omverdenen, men også seg selv, som om hun skulle se alt og alle gjennom en fotolinse og holde fast det som skjer, nært, men likevel med et filter. Dette fortellergrepet forsterkes gjennom et fotoprosjekt som kunstlæreren setter i gang med elevene: De får i oppdrag å fotografere ensomme og forlatte steder.

Tamara Bach bruker også et annet fortellergrep, nemlig såkalte Leerstellen. En Leerstelle er den hemmelighetsfulle setningen på postkortet fra Anton. Andre eksempler er at vi som lesere må vente lenge før vi får vite hva slags sykdom hovedpersonen har hatt, også det egentlige fornavnet hennes – Beatrice Emilia – kommer først mot slutten av boka. Gjennom slike Leerstellen skaper forfatteren spenning og utfordrer oss til å skrive handlingen videre i hodet eller fundere over ulike scenarier.

Tamara Bach benytter et enkelt språk, korte setninger, og boka omfatter rundt 100 sider. Utdrag vil kunne brukes i tyskundervisningen, og boka som helhet egner seg godt for lesere som fortsatt syns det er tungt å lese lange og kompliserte tyske bøker. En fin start på tyskstudiet for eksempel. 

Bilde: https://www.goethe.de/ins/us/en/kul/mag/20986073.html
  
Et lykketreff av en bok
Vierzehn er noe som uvanlig som en på den ene siden enkel og kort tekst for unge lesere, på den andre siden en tekst som utfordrer oss gjennom en uvanlig fortellerfiksjon og Leerstellen. Og et lykketreff av en bok om noe så spesielt som en vanlig helt uvanlig dag.

"Das Jugendbuch Vierzehn von Tamara Bach ist ein solches Glück. Die gerade einmal gut hundert Seiten der Geschichte umfassen einen einzigen Tag, und sie erfassen dabei doch so viel mehr, als an diesem ersten Schultag nach den Sommerferien im Leben des vierzehn Jahre alten Mädchens geschieht", står det i omtalen i Frankfurter Allgemeine Zeitung.

Nominert til Deutscher Jugendliteraturpreis 2017
Vierzehn er nominert til Deutscher Jugendliteraturpreis 2017, som deles ut 13. oktober i forbindelse med Frankfurter Buchmesse. "Selten hat ein Roman die Sorgen, Nöte und Hoffnungen des Jungseins treffender in einen literarischen Ton übersetzt als Tamara Bachs Vierzehn", heter det i jurybegrunnelsen.

Her kan man lese et intervju med Tamara Bach, ført av Goethe Institut i Washington D.C.

Tamara Bach: Vierzehn (Carlsen 2016)